Klokken nærmer seg 12. I foajéen summer praten mellom mennesker som ser ut som de kjenner hverandre godt, mens små barn tumler rundt i lek. Så begynner musikken å spille en sang, og alle skynder seg inn i salen for å finne en plass. Stemningen er uhøytidelig og flere fortsetter hviskende sine samtaler under sangen.

---

Tekst: Gudrun Irving – Foto: Søren Clausen 

Dette er et typisk scenario for et ukentlig søndagsmøte i BCCs lokalmenighet i København. Vi er i Tårnfalkevej i bydelen Hvidovre. Den arkitekttegnede bygningen stikker seg litt ut blant industribebyggelsen i området, med sin noe mykere og mer tradisjonelle stil.

I 1997 bygget medlemmene konferansesenteret ved hjelp av frivillig arbeid, og alle som var med i prosjektet har fortsatt en stolt eierfølelse for stedet. Den store møtesalen, som rommer rundt 900 personer på det meste, er funksjonell og det er ingen sakrale utsmykninger som viser at lokalet brukes til gudstjenester. Gudstjenesten i dag blir ganske enkelt kalt «møtet».

Forsamlingslokalet i København ligger i bydelen Hvidovre, og har møtesal med plass til 900 personer. Foto: BCC

Foran i salen sitter musikklederen, og i dag er det 14 unge musikanter på det samme podiet. Det er gitarer, piano, fioliner, trommesett og en saksofon. De spiller fra menighetens sangbok, som heter «Herrens Veier».  Musikklederen velger en passende sang, sier nummeret til forsamlingen, og sangteksten vises på to store skjermer mens de fleste synger med.

LES OGSÅ: Sang og musikk – en sentral del av menighetslivet

Forstander uten tittel

Forstanderen er ikke like enkel å få øye på, for han skiller seg ikke fra de andre medlemmene i utseende. Han har ikke studert teologi og får heller ikke lønn for tjenesten han gjør. Emil Borch er leder uten tittel, en pensjonert elektriker som bare blir kalt «Emil» av alle. Man finner ham på første stolrekke, rett ved talerstolen, som den eneste av medlemmene, som har en fast plass. Det er ellers fritt fram for alle å velge seg en plass i salen, der en måtte ønske å sitte.

Emil Borch ønsker velkommen til søndagsmøte. Han er leder uten tittel, og blir bare kalt «Emil» av alle. Foto: BCC 

Alle voksne medlemmer har samme rettigheter, men ikke samme autoritet.  Ingen blir utnevnt til forstander i forsamlingen på grunn av en teologisk utdannelse eller deres stilling i samfunnet, deres finansielle status eller talegaver. Det er det individuelle medlems personlige kristne oppriktighet og integritet, som over tid vinner forsamlingens tillit, og en forstander innsettes i menigheten etter de angivelser Bibelen gir.

Sangen er slutt og der blir stille i salen. “Da ber vi til å starte med!”, sier Emil fra sin stol.

Plass og rom for barna

Forsamlingen reiser seg under bønnen, men flere av barna blir bare sittende. Selv om det er stille i rommet under bønnen, er det stor toleranse for barn i alle aldre. Barna er velkomne i BCC, og det er enighet om at de ikke skal ha en høytidelig møtekultur presset ned over hodet.  Erfaringen viser at de lærer seg å sitte stille etterhvert som de vokser til.

Barna har en naturlig plass på møtet, og sitter gjerne inne så lenge tålmodigheten holder. Foto: BCC

Møtet har en ganske fri organisasjonsstruktur. Alle som vil kan delta i møtet med bønn, sang, tale eller et kortere vitnesbyrd; menn og kvinner, unge og eldre. I dag er det tre medlemmer som følger en innskytelse til å be for møtet, ut fra et behov for Guds hjelp i deres personlige liv, og fra takknemlighet for hva de har opplevd av dette.

En av dem ber også for politikerne som styrer det danske samfunn, at de må få visdom til å lede landet i en god retning. En annen ber om at de syke og skrøpelige må bli friske, oppmuntret og styrket.  Bønnene er umiddelbare og uplanlagte. Etterpå setter alle seg igjen, og etter en ny fellessang er de klare til å høre den første av flere taler.

Hører de som «har noe på hjertet»

– Vi hører en som har noe på hjertet, sier Emil. Ofte er det ham selv som begynner et møte, men langt fra hver gang, og ikke i dag. Det oppstår noen sekunders pause før et medlem går opp på talerstolen.

Emil Borch starter med å si at ordet er fritt, og møtet utvikler seg på en måte som både er spontan og rolig på samme tid. Foto: BCC

En kan lure på hvordan de kan være så spontane uten at det blir kaos. Ingen har skrevet en preken som de leser opp fra, ingen annonserer hvilket emne møtet skal handle om, eller hvem som skal tale først eller sist.

Likevel utvikler møtet seg på en måte som er både rolig og dynamisk. Talene kommer fritt fra hjertet og det legges ikke stor vekt på å imponere med en fin formulering.

Taleren, en mann i sin beste alder, snakker personlig og intuitivt og uten manuskript, ut fra observasjoner og erfaringer i sitt eget liv. Utgangspunktet er alltid et eller flere vers i Bibelen, for i den finner man BCCs trosfundament. Ofte leses det fra Det Nye Testamentet. Taleren relaterer flere Bibelord til praktiske forhold i hverdagen og taler i 10-15 minutter.

Søndagsskole for barna

Like etter første tale går signalet til en liten folkevandring av barn i alle aldre som skynder seg ut av lokalet. De deles etter alder og følges til ulike rom i bygningen, og så begynner de forskjellige søndagsskolegruppene.

Les mer: Søndagsskolen – et sted for glede og engasjement 

I den store salen er det nå mange ledige plasser etter barna, men det er mer ro til å konsentrere seg om møtet. Oppe foran musikkpodiet er det på hver side av talerstolen satt en rekke med ledige stoler som vender mot forsamlingen.

Under neste sang begynner stolene å fylles med flere medlemmer som gjerne vil bidra, og flere ungdommer setter seg også i vitnekøen, som den ofte kalles. Behovet for fornyelse og en fortsatt utvikling i eget trosliv er sentral i mye av det som sies.

Talerekke med blanding av unge og eldre

I BCC i København er over 50% av medlemmene under 21 år og en stor del av de unge deltar i voksenmøtet hver søndag, selv om de også har sine egne ungdomsmøter fredag kveld. Når sangen ebber ut, kommer en 18-årig gutt opp på talerstolen, og forteller blant annet om en episode han har opplevd på skolen denne uken, noe som har vært en oppmuntring for han selv som han nå deler med andre.

En kvinne deltar med en solosang, akkompagnert av pianoet. Så kommer en bestemor opp og uttrykker takknemlighet for sitt liv som kristen. Den neste halvtimen fylles rekken løpende opp. Vitnesbyrdene er generelt korte, og varer kanskje mellom to og fire minutter. Når møtet er slutt har en stor andel av de tilstedeværende deltatt med sang, bønn eller vitnesbyrd, eller de har vært med å arrangere søndagsskole for barna.

Ungdommene deltar gjerne med både vitnesbyrd og sang. Her synger de en sang for den mer voksne delen av forsamlingen. Foto: BCC 

Tid for aktiviteter og uformelt fellesskap

Etter nesten halvannen time høres rop og latter fra foajéen: søndagsskolen er slutt og det er tid til å avslutte møtet.  – Er det noen opplysninger? spør Emil fra sin stol. Åpenbart ikke i dag.

Igjen reiser forsamlingen seg for å be sammen, og en mann og en kvinne takker Gud for møtet. Et siste vers fra sangboken avrunder søndagsmøtet, og klokken er så vidt passert 13.30.

Nå skynder foreldrene seg ut og samler sine poder, for i lokalmenigheten i København er det aktiviteter som fotball, ishockey og ballett hver søndag ettermiddag. Og det vil ingen barn eller unge gå glipp av.

Søndagsskole: barna er delt i grupper etter alder, hvor de engasjeres av eldre ungdommer. Foto: BCC

Det er stor toleranse for barna også inne i møtesalen, og de får gjerne gå ut når de er lei av å sitte stille. Foto: BCC

Musikken er en viktig del av møtet, og både unge og eldre bidrar til sangene med instrumenter som piano, gitarer og blåseinstrumenter. Foto: BCC