Søstrestevnet nærmer seg, helgen som er høytid for kvinner i alle aldre. Der blir det også en viktig status i den pågående aksjonen. Menigheter fra hele verden er delt inn i 15 lag, og konkurrerer om å slå hverandre i den vennskapelige DRIV-konkurransen.
I den forbindelse er flere BCC-medlemmer intervjuet om hva som motiverer dem for å bidra i aksjonen. Som vi har skrevet om tidligere, handler den om to ting. Å spare for fremtidig overnatting under stevner via Samvirk, og å samle inn penger så ungdomsklubbene kan delta på camper. Og dette engasjerer ungdommer over hele verden.
En ungdommelig energi
Men selv om man er eldre, så er det likevel noe man kan gjøre. Bjørg Brinks er 86 år og ble enke i 2020. Det virker som hun fortsatt har tenkt å få mest mulig ut av livet. Da Bjørg ankommer BCCs hovedkontor i Moss, etter en drøy times kjørsel fra Oslo i vinterværet, forklarer hun hvorfor hun stiller til intervju:
– Jeg har bestemt meg for, at dersom det er noe jeg kan gjøre, noe som kan bidra til å bygge menigheten, så sier jeg ja. Samme hva det er.
Bjørg Brinks
Smilet er stort, og hun utstråler en ungdommelig energi.
Et par dager i forveien har hun fått tilsendt tre korte spørsmål på mobilen, og nå kommer hun med to utskrevne A4-sider med det hun har tenkt på i forbindelse med intervjuet.
-Ingenting skjer av seg selv
Første spørsmål er: Hvorfor har vi aksjon?
– Hvis ikke vi hadde hatt aksjon, så ville Brunstad stått som den gangen vi kjøpte det i 1956 med den falleferdige låven, det stinkende grisehuset og en ubrukbar og smal vei, sier hun bestemt.
– Og så vil jeg jo si at ordet «aksjon», det liker jeg veldig godt, for det betyr at «her må det gjøres noe».
Hun viser et bilde av Aksel J. Smith som sitter på noen tømmerstokker i pausen. Tilbake i 1956 var det ingen fasiliteter og folk måtte sitte på gulvet i våningshuset på gården.
– Vi måtte finne ut hvor vi skulle ha møte, hvor vi skulle sove, lage mat og koke kaffe. Ingenting skjer av seg selv. Vi må ta aksjon og få noe gjort, og sånn har det alltid vært, så lenge jeg kan huske.
Måtte jobbe for å kunne ha stevne
Fra starten av var det skikkelig aksjonsstemning for å få lokalet ferdig til sommeren 1957. Brinks forteller at alle hjalp til. De sang sanger, jobbet sammen og sto på, og hun ser tilbake på det som veldig gode minner og den beste aksjon hun har vært med på. De påfølgende tiårene var Bjørg også aktiv med frivillig innsats. Hun har vært med å utvikle og planlegge kjøkkener for mange lokalmenigheter, og under arbeidsukene på 1990-tallet, sto hun i bresjen både for å organisere og å lære opp yngre krefter.
– Og jeg føler enda mer for dette nå, når jeg ser hva Brunstad har gjort for meg, for oss, og hva det kommer til å gjøre. Det er én ting, og så elsker jeg ungdommen, sier hun begeistret.
På linje med ungdommene
Som pensjonist er tiden en annen, men det er tydelig at Bjørg Brinks har bevart den samme motivasjonen for å få noe gjort for Guds rikes sak. Hun følger godt med, og har stor omsorg for den oppvoksende generasjonen.
– Jeg er på linje med ungdommene. Når jeg kommer på møte og sitter ved siden av dem, så spør jeg dem om hva de heter og hva de gjør på.
Hun mener at det er viktig at eldre er veivisere i det gode, og at man bruker det man har lært gjennom livet til å være noe for andre:
– Ungdommen blomstrer, og det skal vi eldre også gjøre. Vi skal stråle! For vi har et levd liv, og det må vi øse av til de unge. Ikke fremstå som en grå, alvorlig masse, men ha litt cash i lomma og vippse litt, sier hun med glimt i øyet.
– Vi kan smile til de, være vennlig så de kjenner at vi har hjerte for dem.