Kvinnen på scenen er Mirjam Haukelidsæter (94). Ved siden av henne sitter datteren Marit Olsen (50).
Marit forteller om oppveksten i et veldig gjestfritt hjem sentralt i Oslo. Før stevner var det alltid besøk av venner som kom reisende fra andre steder.
– Det var trivsel, samtaler og musikk til langt på natt, sier hun.

Mirjam tok seg av gjestene, og som ung jente hjalp Marit til – mer eller mindre, forteller hun og ler.
Moren hennes ser på henne med et ubestemmelig ansiktsuttrykk og kommenterer det ikke. Den talende stillheten får hele salen til å bryte ut i latter.
Det handler om den daglige frelse
Festkvelden startet med en tale av Kåre J. Smith, og temaet for kvelden er: «Grip det evige liv.»

For Mirjam på 94 er dette langt mer enn fine ord. Hun forteller fra sitt eget liv hvordan hun opplever dette i praksis.
– Hver dag må man stå i kampen, ta opp sitt kors og fornekte seg selv, slik Jesus lærte oss, sier Mirjam.

Hun forteller at hun ofte tenker på verset i Salme 118,24–25: Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den! Herre, frels! Herre, la det lykkes!
– Om det kommer medgang eller motgang, så skal det føre til frelse, sier Mirjam.
Mye trivsel og fest i barndommen
Mirjam vokste opp i Horten under forkynnelsen til Johan O. Smith, noe som preget både hennes liv og hjemmet hun etter hvert skulle bygge med mann og barn.
Et minne fra barndommen har hun aldri glemt: En kveld på vei hjem fra møtelokalet, møtte hun og faren Johan O. Smith på gata.
– Plutselig la han hånden på hodet mitt og velsignet meg, det gjorde inntrykk, sier Mirjam.

Videre forteller hun at det ikke var «lovisk» med mange regler. Det var mye trivsel og fest, og de hadde ofte utflukter til stranda, fordi Johan O. Smith ønsket at det skulle være et godt fellesskap.
– Jeg er veldig takknemlig for den gode og sunne oppveksten jeg fikk. Den har hjulpet meg gjennom hele livet, sier Mirjam.
Takhøyde og naturlig liv
En slik barndom opplevde også datteren hennes, Marit.
– Jeg fikk lov til å være hundre prosent meg selv. Det var takhøyde hjemme, og jeg fikk utvikle meg. Vi lærte at det å være åndelig er å være naturlig, sier hun og legger til:
– Det å være kristen er jo trivelig!
