– Jeg tror de fleste hadde sittet på rumpa hjemme, hvis det ikke var for mentorene som stiller opp.
Det sier Isaac, 15, som jobber i huset til Jane og Andrew for å komme på camp. De betaler ungdommer for å utføre enkle tjenester i hjemmet, og støtter dermed ungdomsarbeidet. På campene kan man oppleve trosfellesskap, spennende aktiviteter, og møte sin Gud. Alt dette er en viktig del av menighetens misjonsarbeid.
For at det skal være gøy for ungdommen å jobbe for å komme på camp, har hele trossamfunnet en felles aksjon med formel 1-tema.
Og det er her Andrews interesse for nettopp denne bilsporten kommer inn i bildet.
En talentfull storebror
Andrew Courage vokser opp i England. Storebroren Piers er glad i biler, og han går helhjertet inn i bilsporten. Det opptar hele familien. Han får en sponsor som har økonomisk ryggrad, og snart kjører han både formel 3, formel 2 og formel 1. Det blir til flere pallplasseringer, og han kjører privat mot de store internasjonale lagene.
En juni-dag i 1970 er det formel 1 løp i Zandvoort, Nederland. Så langt ligger Piers Courage på 7. plass.
Men dette løpet skal bli skjebnesvangert for storebroren.
– På den 23. runde forsvant han bort i en sandhaug. Bilen eksploderte, forteller Andrew alvorlig.
Storebroren mister livet.
Drømmen var over
– Det ble skikkelig blåmandag, forteller Andrew. Alt som hadde vært så viktig, det fikk en bismak. Det var.. Det var.. Drømmen var over.
På dette tidspunktet er Andrew 21. Den tragiske ulykken gjør at han kjenner på tomheten i verden, og hvor lite verdi det har, det man kan oppnå her.
Noen år senere kommer han i kontakt med kristne fra menigheten som forteller ham at man ved å velge å lide med Jesus, mer og mer kan bli fri fra synden. Budskapet tiltaler Andrew, og han kjenner et behov for å bruke livet på noe som har evig verdi.
Det oppleves som at Gud legger til rette, og Andrew velger å gå helhjertet inn for livet som en disippel av Jesus.
Verdi som ikke forsvinner når jeg dør
Nå, mer enn 50 år senere, er Andrew en lykkelig mann med en meningsfull tilværelse:
– Paulus sier at vi skal løpe på den indre løpebane som om én vant prisen. Der kan vi gjøre fremgang. Det er uforgjengelig, det forsvinner ikke bort når jeg dør, forklarer Andrew.
Han er glad for å kunne gjøre noe som får ungdommen til å se sitt himmelske kall.
– Når de kommer på campene, kan Gud arbeide med dem og gi dem det de trenger av åndelig mat.
