Refleksjoner om kvinnens plass i menigheten

7. mars 2025

Tekst: Berit H. Nilsen / Foto: Natalie Nielsen for BCC

Det er verdt å feire det som har skjedd i de 20 årene som har gått siden vi første gang var samlet til søstrestevne – et eget stevne for kvinner i alderen 13 til godt over hundre år.

Alle fellesskap har en kultur, og den er ofte preget av tradisjon og «uskrevne regler». Slik er det også i BCC. Og så har vi alle et ansvar for å bidra til en positiv utvikling i den tid vi lever i. For å få til det er det viktig å kjenne vår historie. Men vi må også være interessert i å forme vår fremtid.

Gud trenger både kvinner og menn som medarbeidere

Med Bibelen som basis og rettesnor har vi en lære som springer ut fra den. Ut fra dette er vi opptatt av å finne hva som er Guds plan og vilje for menigheten. I BCC har vi jobbet aktivt med å utvikle trossamfunnet, og her har søstrestevnene vært et viktig tiltak. For vi tror ikke det var Guds intensjon at 50% av menigheten skulle være inaktive i liv og tjeneste.

Paulus er tydelig på at i Kristus er ikke kvinnen noe fremfor mannen, men heller ikke mannen noe fremfor kvinnen (1. Korinterbrev 11,11). Han skrev for eksempel om et mangfold av tjenester, der både kvinner og menn var nyttige medarbeidere, og hadde selv et omfattende samarbeid med flere kvinner i sin tjeneste.

Jesus ekskluderte på ingen måte kvinner fra sin nære omgangskrets. Det er kvinnene Jesus viser seg for først, etter sin oppstandelse. Og det er ganske interessant at han gir kvinnene ikke bare tillatelse til, men også ansvar for, å forkynne evangeliet om Jesus, hans død og oppstandelse, da han sier: «men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud!» (Johannesevangeliet 20,17).

Tok et oppgjør med de som ville begrense kvinners rettigheter i menighetslivet

Grunnleggeren av vårt trossamfunn, Johan O. Smith (1871-1943), var opptatt av rettferdig behandling av kvinnene, og han satte kvinner til viktige oppgaver i menighetene. Tidlig på 1900-tallet tok han et oppgjør med de som ville begrense kvinners rettigheter i menighetslivet, ved å henvise til Guds ord. Han pekte blant annet på at Paulus anbefalte menigheten i Roma å ta imot Føbe i Herren, for hun var en menighetstjenerinne som de skulle sette pris på og støtte i alle ting (Romerne 16, 1-2).

Så viser den videre historien at dette med kvinnens plass i menigheten gradvis kom inn i en mer negativ utvikling kulturelt sett. Dette er gjenkjennelig fra flere kirkesamfunn, hvor kulturen mange steder ble begrensende i stedet for å legge til rette for utfoldelse.

Dette preget også vårt trossamfunn i flere tiår.

En kulturrevolusjon

Men så skjedde det en tydelig dreining for cirka 30 år siden. Mange av oss husker tydelig hvor befriende det var at Kåre J. Smith, som den gangen tok over som åndelig leder, begynte å gjøre grep for at menigheten skulle komme tilbake på sunne spor – også når det gjelder kvinnens plass i menigheten. Siden den gang har vi opplevd en gradvis og positiv utvikling i kulturen. Vi kaller det en stillegående kulturrevolusjon.

De siste årene har vi jobbet aktivt for å finne tilbake til slik menigheten var fra begynnelsen, både på dette og flere andre områder. Og vi ser resultater allerede. I dag er både kvinner og menn aktive i ulike tjenester, for å bidra til å oppfylle Jesus misjonsbefaling.

Den eneste rollen vi har som i dag er forbeholdt menn er å være forstander, eller eldste. Det er ikke et absolutt krav, men på bakgrunn av BCCs forståelse av det Paulus skriver til både Efeserne, Korinterne, Timoteus og Titus, vil menn velges som forstandere så langt det finnes noen som er egnet til oppgaven.

Vi sier ikke at alt er perfekt hos oss når det gjelder kvinners tjeneste ennå. Vi har fortsatt en del å gå på for å endre kulturen. Og vi jobber med å utvikle, ikke bare kultur, men også struktur, slik at det blir enklere å bidra.

Felles retning og konkrete tiltak gir resultater

De senere årene har vi blant annet gjort aktive tiltak for å øke kvinneandelen i styrer og i representantskapet, som er øverste myndighet i alle praktiske, juridiske og økonomiske spørsmål i BCC-forbundet. For å oppnå dette har vi holdt seminarer for sentrale utvalg og ledere, der kjønnsbalanse nevnes som en viktig faktor ved vurderingen av kandidater til ulike verv. Og valgkomiteene, som har til oppgave å nominere personer til sentrale verv, har blitt utfordret på å innstille kvinnelige kandidater til posisjoner som tidligere ofte ble besatt av menn.

Lokalmenighetenes årsmøte, som består av alle medlemmer i den enkelte lokalmenighet, har blitt oppfordret til å etterstrebe kjønnsbalanse ved valg til sentrale roller.

Det viser seg dessverre at kvinner oftere svarer nei til verv enn menn, så det krever en ekstra innsats å jobbe med kultur. En viktig faktor for oss er at forstanderskapet, som er det øverste organ for tro og lære, aktivt har støttet utviklingen på dette området. Skal det bli kulturendring, må alle ledere stå samlet om at dette er noe vi ønsker, ellers vil det ikke skje.

Vi har også jobbet for å lære opp ungdomsarbeidere, noe som allerede viser seg å være positivt med tanke på å få den kvinnelige halvdelen av menigheten enda mer engasjert. Både unge kvinner og menn er mentorer som har ansvar og omsorg i ungdomsarbeidet. Slik ønsker vi å bygge en sunn kultur som vi tror vil vise resultater videre i nye generasjoner.

Hovedsaken er å utrette noe for Guds rikes sak

Vi tror det er stort potensiale i å få flest mulig til å bli aktive medarbeidere i menighetene. For hovedformålet med vårt engasjement er først og fremst å dele det budskapet Jesus kom med, og få utrettet noe for Guds rikes sak.

Og en ting er sikkert: Her trengs det både kvinner og menn med et brennende engasjement for Kristus og for menigheten. Vi gratulerer med 20-årsjubileet for søstrestevner, og ser fram til å være med på den videre utviklingen.