En sen novemberkveld entrer jeg et møtelokale 20 minutter unna Oslo. Her skal det være ungdomsmøte for A-team med rundt 300 deltakere. Salen er ikke stor, men kveldens møte skal streames til 22 forskjellige steder rundt om i Europa og Canada hvor grupper fra ungdomsprogrammet følger med. Disse får også muligheten til å vitne på møtet.
Mer om dette senere.
Noe av det første som møter meg er teknikere som jobber på spreng bakerst i salen med å opprette kontakt med forskjellige lokasjoner.
Salen fylles gradvis opp av ungdommer som holder til på forskjellige steder på det sentrale Østlandet. Her snakker vi ungdommer fra mange forskjellige nasjoner: Frankrike, Ukraina, Romania, Sør-Afrika og India, for å nevne noen.
Mens teknikerne gjør alt klart, tar jeg en prat med Gershon Twilley som skal lede møtet. Han er opprinnelig fra Canada, men har bodd i Norge og jobbet med A-team i snart 22 år.
Jeg blir nysgjerrig; Hva ønsker Gershon at ungdommene får ut av møtene? Hvorfor vies det stor plass i møtet til vitnesbyrd?
– Det som er viktig for oss er at alle føler seg som en del av A-team. Selv om de er spredt rundt omkring, så liker vi ideen at man allikevel, oppbyggelsesmessig, er samlet på et sted. Det er tanken. Vi ser på det som en veldig fin måte å holde en god «connection» med de forskjellige stedene, sier Gershon engasjert.
Komme til en levende tro på Guds ord
På spørsmål om hvorfor det vies så stor plass til vitnesbyrd på møtene, kommer svaret raskt:
– Det anser jeg som veldig viktig. Vi er alle en del på Kristi legeme, og da skal det være mange som får lov å si det som Gud virker i deres hjerter. Da får du det fra mange forskjellige sider og områder. Ved det blir møtet mye rikere. Det står i Bibelen «Jeg trodde, derfor talte jeg. Så tror vi og, derfor taler vi og (2. kor. 4.13)». Det står også «de seiret over han i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet (Åp. 12.11).» Gershon legger trykk på de fire siste ordene.
Han forklarer videre:
– Hvis alle bare sitter pent som tilhørere blir det ikke den utviklingen i den enkelte som det skulle vært. Det er rart med det; når du er begeistret og taler om det selv, da er det ikke så lett å gå ifra det i det daglige livet. Da husker du det meget godt. Det sitter.
Frimodighet i troen
Gershon forteller at han merker en utvikling i ungdommenes tro i løpet av året på A-team. Han opplever at mange ungdommer allerede har tatt en personlig bestemmelse og har lyst å komme seg videre i sitt personlige kristenliv når de starter på A-team. Dermed er det, som Gershon beskriver det, en takknemlig jobb å arbeide med disse ungdommene.
Frimodigheten øker, overbevisningen, fastheten og alt som følger med. Ikke minst følger glede og lykke med. Dette er skikkelig oppbyggelig å se. Dette er også hovedgrunnen til at jeg ønsker å fortsette med dette arbeidet, for det gir så mye å se denne utviklingen.
Troen må vise seg i hverdagen
Jeg setter meg ned i salen, spent på hva innholdet i kveldens møte vil være.
Gershon begynner møtet.
Mens han taler, slår det meg først og fremt hvor praktisk rettet forkynnelsen er. Å være levende for Gud må få utslag i hvordan vi lever våre daglige liv på arbeidsplassen, i hjemmet osv. Gershon trekker frem forskjellen på en ungdom som er lat, slapp og likegyldig til sine hverdagslige oppgaver opp mot en ungdom som er flittig, interessert og lys våken for sine oppgaver. Er man levende for Gud, er sistnevnte alternativ det eneste aktuelle. Er man ikke der enda, kan man komme dit.
Det formidles tro og håp for de som vil leve i etterfølgelse av Jesus. At mange ungdommer har latt seg motivere og inspirere av det de nettopp har hørt, kommer tydelig frem når det åpnes opp for å vitne. Her deler mange ungdommer sitt hjertespråk og personlige bestemmelser.
Først åpnes mikrofonen fra salen og deretter settes det over til de stedene der det er ungdommer som deltar i møtet.
Begeistring for møtene
Blant de fremmøtte denne kvelden finner vi Alisa og Maxime. Begge to er 19 år.
Alisa kommer fra Tyskland og er en del av A-team i Grenland. Maxime kommer fra Frankrike og er på A-team i Oslo.
Alisa uttrykker begeistring rundt konseptet med streamingmøte og deltakelse fra ulike steder.
– Jeg synes det er helt utrolig at en person som sitter i et helt annet land kan høre akkurat det samme som meg. Det som er oppbyggelig for meg, kan også være oppbyggelig for en person som sitter på et helt annet sted.
Maxime er enig:
– Det motiverer meg virkelig mye å se at ungdommer over hele verden har det samme målet. Man føler at man er ett fordi man hører det samme og vil det samme.
Tobias er 21 år gammel og kommer fra Hamar i Norge. Han følger møtet digitalt fra Tyskland. Som de to andre ungdommene er han begeistret for møtene.
– Jeg sitter igjen med det at man må være i den samme ånd som Jesus var i. Altså ikke være en som blir betjent, men heller være en som tjener og gir. Da viser jeg at Jesu kjærlighet er i meg og at jeg i sannhet elsker de rundt meg. Og da blir jeg mere lik Jesus.
– Vitnesbyrd fra venner kan være like inspirerende som en tale
Alle tre forteller at de selv har vitnet på flere av møtene de har deltatt på. På spørsmål om hvordan de tør å dele noe så personlig foran andre er de tre ungdommene overraskende samstemte.
De forteller at de først og fremst vitner for Gud.
For de er det viktig å vitne for Gud og mennesker om sine bestemmelser og målsettinger fordi det da er enklere å holde fast på bestemmelsene i hverdagen. Det blir på en måte mer seriøst. Tobias tilføyer:
– Det er veldig trøstende å vite at de som hører på meg ønsker meg alt godt.
Maxime forteller at han synes det lett å ha tillit til tilhørerne, fordi han ser de andre ungdommene som deler på Kristi kropp, som han også selv er en del av. Han synes det er trosstyrkende å høre sine venner vitne, og forteller at dette berører han. Vennskapet blir sterkere ved dette. Han forteller at han da kan være med å be for vennene sine i hverdagen.
Alisa legger til:
– Jeg føler egentlig at vitnesbyrd noen ganger hjelper og inspirerer meg mer enn en tale, fordi jeg ser at min venn går gjennom det samme som meg.
Hun fortsetter:
Det er lett å snakke sammen om Guds ord når man har det samme mål i livet. Hvis begge jobber med utvikling i kristenlivet, da har man åndssamfunn. Mine venner kan også være store eksempler for meg.
Det er tydelig at vennskapene allerede er blitt svært sterke i løpet av dette halve året som har gått. Maxime og Alisa finner tilbake til vennene sine og ender kvelden i livlige samtaler.
