Jeg møter søstrene Lea (20) og Luana Rodriguez (22) over en kopp med te. De har med seg Jeanette (31), som er en trygg støtte og mentor for de to jentene som for første gang har reist utenfor Sør-Amerika.
Vi sitter utendørs. Kraftig sommerregn faller ned på alle kanter og lager trommelyder på markisen over oss. De brasilianske jentene får oppleve norsk sommer på sitt beste under BCCs sommerstevne på Brunstad.
Ikke en selvfølge at vi er her i dag
Det er ikke en selvfølge at de to unge jentene er her i dag. Søstrene har gått i samme klasse siden de var barn og har i stor grad opplevd livet sammen. De forteller om en god og trygg barndom. De er også åpne om at de begge har hatt perioder i ungdomstiden hvor de har trukket seg vekk fra troen og kristenlivet, og levd på tvers av det de visste var rett inni seg.
Med noen tilsynelatende tilfeldigheter, men også med motivasjon om å komme skikkelig inn i et helhjertet kristenliv under god påvirkning fra andre troende, dro jentene til nabolandet Argentina. Der deltok de i et ungdomsprogram som BCCs misjonsorganisasjon støtter.
Vi setter jentenes historie på pause enn så lenge.
Fra Sør-Afrika til Norge og videre til Argentina
Jeanette kommer fra Sør-Afrika, men i 2020 giftet hun seg med norske Per Egil og flyttet til Hallingdal i Norge. I både Sør-Afrika og i Hallingdal har Jeanette vært aktivt med i kristent barne- og ungdomsarbeid. Hun forteller at hun er glad i mennesker, og jeg opplever at hun har en bemerkelsesverdig vennlig og varm fremtoning.
I 2023 får Jeanette og Per Egil en forespørsel om de kan tenke seg å dra til Paso Flores i Argentina for å bidra på ungdomsprogrammet der for en periode. Jeanette forteller at de fort ble begeistret for forslaget. Hun legger ikke skjul på at hun også gjerne kunne tenke seg å se mer til den solen hun var vant med fra Sør-Afrika. Denne kunne tross alt noen ganger være mangelvare i de norske fjelltraktene.
Personlig forbindelse med Gud som motivasjon
Da de takket ja til tilbudet var det allikevel parets varme hjerter for ungdommer og et sterkt ønske om at disse kan få en personlig forbindelse med Gud som var hovedmotivasjonen. De ønsket at disse verdifulle ungdommene også skulle få oppleve gleden og lykken som følger ved å leve i etterfølgelse av Jesus.
Jeanette forteller at hun kjente seg fattig til oppgaven, og at hun tenkte mye på hvem disse ungdommene var, som hun skulle tilbringe de neste månedene med.
Det var også noen praktiske utfordringer som fulgte med å flytte til et nytt land. De måtte finne gode løsninger på hvordan Per Egils firma skulle driftes videre uten han til stede. Jeanette måtte vinke farvel til drømmejobben hun akkurat så ut til å lande. Og ingen av de kunne i utgangspunktet spansk.
I september 2023 setter de seg på flyet og drar til Argentina. Fjellheimen i Hallingdal blir byttet ut med ørkenlignende slettelandskap. På Paso Flores innretter de seg i sin nye hverdag og arbeidsoppgaver. Paret forteller at de ofte kjenner seg små i møte med oppgaver og utfordringer som dukker opp. De må stadig minne hverandre på at det er kjærligheten som er drivkraften og årsaken til at de har dratt ned.
Hjertene knyttes sammen
De to brasilianske søstrene og Jeanette møtes for første gang på ungdomsprogrammet i Argentina. Lea og Luanas morsmål er portugisisk. Jeanettes morsmål er afrikaans, men hun har lagt ned stor innsats i å lære seg det norske språket.
Nå befinner de seg alle tre i et spansktalende land.
At kommunikasjonen kunne bli en utfordring var enkelt å forutse. I starten var det rart å omgås hverandre uten å kunne snakke fritt sammen. Kroppsspråk og Google Translate ble flittig brukt.
Lea og Luana forteller at de i starten var ganske forlegne, og trakk seg raskt inn på rommet sitt etter at programmet for dagen var ferdig. Luana forteller at hun i starten hadde en forestilling om at Jeanette ikke likte henne fordi de hadde forskjellig etnisitet.
– Whaaaaat? bryter Jeanette inn, tydelig overrasket over å høre dette for første gang nå under intervjuet. Det skulle vise seg at forestillingen Luana hadde raskt ble motbevist. Jeanette tok stadig kontakt og ba de ut på turer, på kaffe, på besøk og på forskjellige aktiviteter. Hun inviterte også seg selv til dem.
De lo og tøyset, danset og var barnslige, men deltok også på de kristne møtene hver uke. Språkferdighetene tok seg etter hvert opp og kommunikasjonen ble enklere. Hjertene ble knyttet sammen.
Troen blir en personlig interesse
– Jeg er blitt mer moden under oppholdet på Paso Flores. Disse månedene var veldig viktige for meg. Jeg har lært meg nye ting, bodd med andre mennesker, vi har gjort ting sammen, sier Luana takknemlig.
Hun smiler litt og trekker frem en annen ting som har vært nyttig for de å lære: å forholde seg til tidspunkter. Hun forteller at det er typisk i Brasil å komme for sent. Jeanette og Per Egil måtte jobbe iherdig med jentenes holdninger til punktlighet. Jentene forteller lattermildt om hvordan de første månedene bar preg av kulturkrasj på dette området.
– Men nå er vi blitt veldig flinke, forsikrer Lea.
Jentene forteller også at dette året har vært veldig viktig for utviklingen i kristenlivet deres. Troen er blitt deres personlige interesse. De ønsker selv å leve som kristne og være en del av menigheten, ikke bare fordi foreldrene deres er der.
Luana forteller at når oppholdet på Paso Flores nå er slutt, vil hun fortsette i samme spor og ikke gå tilbake til livet hun levde i fortiden. Hun refererer til et bibelvers som er viktig for henne, nemlig Filipperne 3.13
«[…] Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran».
Stor betydning
Jeg spør jentene om hva Jeanette har betydd for dem. Jeg forstår fort at vi nå beveger oss over på en mer emosjonell del av samtalen. Begge jentene får tårer i øynene.
– Jeg har hatt mange mentor-vennskap før, men aldri slik som med Jeanette, sier Lea. – Jeg følte meg komfortabel rundt Jeanette og følte at jeg kunne være meg selv, vi kunne jobbe sammen og få samfunn. Lea trekker frem en episode som gjorde inntrykk på henne: Jeanette kom bort til henne under et møte og sa «Du er veldig viktig!»
Jeanette har også rettledet de. Sagt ting som har fått de til å reflektere og som har hjulpet de fremover. Jeanette presiserer at man kan gi formaning og rettledning, men at det til syvende og sist er Gud som åpner hjertene og gir lys, og derfor er det han som skal ha æren.
Det føles som en drøm å være her
På spørsmål om hvordan de opplever å delta på BCCs internasjonale sommerstevne for første gang, er de samstemte: de føler de drømmer, de kan nesten ikke tro at de er her. Tidligere har de sett TV-sendinger fra stevner på Brunstad, men de er enige om at det er noe helt annet å selv være til stede i salen.
Lea forteller at hun på det personlige plan har stått i forskjellige situasjoner og forhold, og at hun under møtene har fått styrke på nettopp disse områdene. Luana har opplevd det samme og tilføyer: – De som taler kunne jo ikke vite at jeg står i nettopp dette forholdet – men de leser bibelvers eller sier noe som passer akkurat for min situasjon og gir meg lys.
De trekker også frem gleden ved å få nye venner og kjenne fellesskap ved at de deler samme tro og tanker.
Jentene vet ennå ikke hva de skal foreta seg neste år, men sier de har tro på fremtiden. Men akkurat nå skal «Brunstad-sommeren» nytes til det fulle. Intervjuet avsluttes og jentene haster videre til sin neste avtale.
