Året er 1977.
I byen Huddinge utenfor Stockholm har de seks år gamle tvillingene Mia og Susanne sine første dager på ny barneskole. I samme klasse går Elise Skogsrud. Hun har gledet seg veldig til å få nye klassekamerater og blir raskt venn med tvillingene. Dette blir starten på et livslangt vennskap som siden skal få stor betydning for livene til Mia og Susanne.
Kontraster mellom hjemmene
Tvillingene forteller at Elise og familien tilhørte BCCs tidligere lokalmenighet i Stockholm. Familien Skogsrud hadde et åpent hjem og Mia og Susanne var veldig ofte på besøk der etter skolen. Tvillingene forteller at det gjorde inntrykk på dem å merke den gode atmosfæren som var i hjemmet.
Tvillingene satte stor pris på å besøke Elise og hennes familie etter skolen. Foto: Privat
«Det var et trygt, godt og varmt hjem. De var gjestfrie mennesker. Helena, Elises mor, var veldig oppmerksom og god mot alle naboer. Hun var alltid så interessert og spurte oss hvordan dagen vår hadde vært. Hun var også veldig troende og fortalte oss flere ganger om sine trosopplevelser», forteller Susanne ettertenksomt.
Mia tilføyer: «det var jo litt kaos, men som barn ser man ikke det, man merker bare at det er en god atmosfære.»
Det gjorde også inntrykk på dem å se hvordan far Ove kunne komme bort til Helena og gi henne en god klem. Dette opplevde de sjelden i sitt eget hjem. Jentene forteller at de selv kom fra et hjem preget av alkoholmisbruk. Omsorgsrollene ble ofte snudd på hodet. Hemmeligheten var allikevel godt bevart innenfor husets fire vegger. Med dette i bagasjen ble kontrasten de opplevde hos familien Skogsrud desto større. Der fikk de se kristendom i praksis.
Omvendte seg til Gud som 11-åringer
Årene gikk, og de håpefulle seksåringene var nå blitt elleve år. Vennskapet var fortsatt like sterkt. Elise var en sprudlende jente med stor frimodighet som snakket om Jesus med den største selvfølgelighet. Hun var selv svært entusiastisk over det hun hadde hørt på kristne møter og stevner, og formidlet dette videre med begeistring til Mia og Susanne. Tvillingene hadde en barnetro som følge av at de hadde gått på søndagskole og vært med på forskjellige aktivitetstilbud i kirken.
Allikevel var det noe med troen til Elise som var så levende og tiltrekkende for jentene. En dag ble den korte skoleveien hjem til en fire timers lang samtale om Jesus og troen, menigheten og stevnene. Dette ble et vendepunkt for Mia og Susanne. De bestemte seg for at de ville være kristne. De oppsøkte den samme kristne menigheten som Elise var en del av. Det skulle gå to nye år før de deltok på sitt første stevne på Brunstad. Denne deltakelsen skulle vise seg å være problematisk for foreldrene.
Trosset foreldrenes vilje
Foreldrene ønsket ikke at jentene skulle dra til stevnet på Brunstad i Norge. Dette var nytt og ukjent for dem. Jentene på sin side hadde et sterkt ønske om å få delta. I lang tid i forveien hadde de lagt ned stor innsats i å være så snille og hjelpsomme som mulig mot foreldrene sine, for på denne måten å skaffe seg «goodwill» til den dagen de skulle legge frem ønsket sitt. Da foreldrene likevel nektet – bestemte jentene seg for å gjøre noe de aldri hadde gjort før.
De valgte å stå på sitt.
De ringte en faginstans i Sverige og fikk bekreftet at de hadde rettighetene på sin side til å velge sin egen tro. Jentene skrev også et brev hvor de for første gang valgte å konfrontere foreldrene med alkoholmisbruket deres og om hvordan dette påvirket deres hverdag. De beskrev også hvorfor de syntes det var rettferdig at de skulle få dra til stevnet. Dette brevet la de igjen på rommet sitt og rømte deretter til familien Skogsrud, med ønske om å få bli med de på stevnet. Tvillingene forteller at familien Skogsrud gjerne ville ta de med, men at de var tydelige på at de ikke kunne gjøre dette uten at jentene fikk en godkjennelse fra foreldrene. Tvillingene og familien Skogsrud foldet alle sammen hender og ba om at samtalen skulle gå bra. Deretter ringte Susanne hjem og ba moren sjekke lappen som lå på rommet, samtidig som hun argumenterte godt. Tvunget av omstendighetene gav mor til slutt et motvillig ja.
Tvillingene ønsket å delta på stevner sammen med Elise. Her fra et kristent stevne i Finland. Foto: Privat
Første stevneopplevelse på Brunstad
Jentene ble med til Brunstad og bodde den gangen i brakker sammen med flere andre jenter. De deltok på møtene, fulle av forventning. Mia forteller at det som gjorde mest inntrykk på henne var stemningen; hele den store forsamlingen satt helt stille mens de lyttet til det som ble talt. Mia beskriver det også som veldig spesielt under allsangen, når hele salen sang sammen av hele hjertet – det gjorde inntrykk. Stevnedagene gikk og jentene fikk seg mange nye venner, samtidig som de hadde sin trygge base i familien Skogsrud. Mia beskriver oppholdet som trygt og godt og med en god atmosfære.
Tilbakereisen sto for tur og Mia og Susanne gruet seg til møtet med foreldrene sine. De hadde jo tross alt rømt hjemmefra. Hjemme ventet det skarp reprimande. Rommene til jentene var også blitt rensket for bilder med kristent innhold. Allikevel var det noe som hadde forandret seg. Foreldrene viste etter hvert større aksept for jentenes kristne tro og lot dem få dra på møter og stevner.
Ettersom årene gikk fikk tvillingene et godt forhold til foreldrene sine. Foreldrene på sin side anerkjente valget deres og så hvilken positiv effekt troen hadde for tvillingenes egne familieliv.
40 år senere – og fortsatt faste deltakere på BCCs stevner på Brunstad
40 år er gått siden tvillingene kom til stevne på Brunstad for første gang. I dag er Mia og Susanne 53 år. De har begge gode og stabile familieliv, med både ektefelle, barn og barnebarn. Sommeren tilbringer de på Brunstad. Hit kommer de igjen og igjen med familiene sine. Susanne forteller at hun ønsker å få mest mulig ut av tiden når hun deltar på BCCs sommerstevne. Jo flere man får hilst på og snakket med, jo bedre. Hun er takknemlig for det fine været som har vært denne sommeren, og for at det er blitt så mange aktivitetsmuligheter for barn og ungdom på Brunstad. Hun påpeker allikevel at det først og fremst er møtene og fellesskapet, samt å treffe venner som er det viktigste.
Hun fortsetter: «Jeg ba om dette under det første møtet at jeg vet jo ikke selv hva jeg trenger. Gud kjenner meg, og Han vet hva jeg trenger; både hva jeg trenger å høre av Guds ord og hva jeg trenger å arbeide med i eget liv. Jeg kjenner at jeg har et kjød, altså at det bor synd i meg, så jeg har behov for å arbeide på frelsen min. Jeg kjente jeg ble bønnhørt kraftig ved Kåres tale,» sier Susanne og sikter til Kåre J. Smith sin åpningstale på stevnet. Mia skyter inn: «Det var jo som å sitte på en bibeltime». «Ja, rett og slett,» bekrefter Susanne.
I dag har de begge en stor familie med barn, svigerbarn og barnebarn. Her familien til Mia. Foto: Privat
Gud har vært med hele veien
Susanne forteller med varme om hva forkynnelsen betyr for henne. «Dette er hverdagskristendom. Det er ikke noe «hokus-pokus» eller at man later som. Man møter små og store forhold gjennom en dag, med barna, i ekteskapet, på arbeidsplassen osv. Gjennom Bibelens ord har vi faktisk fått veiledning til hvordan vi skal håndtere de forskjellige forholdene, og vi kan også be om visdom til å gjøre ting på rette måte. Vi gjør feil og sier feil ting, men det er en mulighet til å gjøre det bedre og gå videre. Dette livet har gjort meg lykkelig!»
Hun fortsetter: «når man åpner opp for troen, så opplever man mye mer. Man kan ha full tillit til at det skjer det som skal skje og at det er en som følger med i alle detaljer. Det har vi opplevd i mange ting. Også da vi var små, i brytningstiden med mamma og pappa, har vi sett at Gud har vært med hele veien. Jeg har opplevd mennesker som er virkelig troende. Det er noe ved dem og ved livet deres som er så påtakelig, det er et vitnesbyrd i seg selv. Man kan rett og slett ikke tvile. Man blir mer og mer styrket i troen.»
Mia sier seg enig. Hun forteller at hun har fått mange overbevisninger gjennom livet, fra bittesmå til store ting. «Jeg tror ingen kan få meg til å tro at det ikke er en Gud!» Tvillingene er samstemte om at de har fått stor nåde av Gud over livene sine. Med deres oppvekst i et alkoholisert hjem, kunne det nemlig gått veldig galt.
Isteden er de blitt lykkelige etterfølgere av Jesus.
