---

Naturlig nok preger krigen i stor grad livet til de ukrainske trosfellene av BCC. Noen deltar selv i forsvarskrigen, noen har flyktet og noen har blitt værende i landet. Både som flyktning og som gjenværende er livet er blitt snudd på hodet i løpet av få måneder.

Med bønnen i hjertet «Gud, bevar oss alle!»

Galyna Manoli (36) er en fembarnsmor fra Ozernoe i Ukraina. Kort tid etter at krigen startet opplevde familien to missilangrep i nærheten av hjemmet deres. Med en bønn i hjertet om at Gud måtte bevare dem, bestemte Galyna og familien seg for å flykte. En uke etter krigens utbrudd krysset de grensen og kom til venner i Romania, og deretter reiste de videre til menigheten i Sveits. Her ble de tatt godt imot av trosfeller, som ikke visste hva godt de kunne gjøre for dem, i følge Galyna.

Etter noen turbulente måneder kom hun i sommer for første gang med hele familien sin til BCCs sommerstevne i Norge. Vi lar henne selv fortelle:

– Troen jeg har fått her på stevnet har gitt meg kraft til å gå videre inn i fremtiden. For meg var det ekstra godt å høre om Guds kjærlighet og at hans nåde er meg nok. Møtene og felleskap med flere gode venner fra forskjellige steder, sangprosjektet med vennene fra Polen, Ungarn og Ukraina; alle disse mulighetene har kraftig oppbygget meg.

–  Vi forlot alt i Ukraina, venner, hus, firma og menighet. Mange spør meg hva jeg og familien skal gjøre videre – men da svarer jeg at jeg ikke vet, at jeg tar en dag om gangen. Vi kjenner at Gud har veldig stor omsorg for oss, og at han gir oss akkurat det vi trenger.

Galyna trekker spesielt frem måten menigheten i Sveits tok dem imot etter flukten:

– De har gjort så veldig mye for oss. Jeg er rett og slett utrolig takknemlig. Menigheten her hjalp oss med reisen til stevnet på Brunstad, og BCC betalte for mat og overnatting. Slik fikk vi mulighet til å være på stevnet på Brunstad, for første gang med hele familien.

«Barna har vært med på aktiviteter, fotballturnering og barnemøte. Alt dette har gjort stort inntrykk på dem»

– Galyna Monali

Midt i krigstid har familien altså fått mange unike opplevelser de siste ukene.

– De to yngste barna våre har for første gang fått oppleve «Brunstad-livet», sammen med mange andre venner fra Ukraina. De har vært med på aktiviteter, fotballturnering og barnemøte. Alt dette har gjort stort inntrykk på dem.

– Faktisk har BCCs sommerstevne vært eneste mulighet for oss ukrainske å treffes igjen. Det var både nødvendig og viktig for oss å kunne samles igjen, og støtte hverandre i troen i disse vanskelige tider.

Tilbake igjen i Ukraina etter sommerstevnet

Fedir Balika (63) og kona Maria deltok på BCCs første sommerstevne i juli. Nå er de tilbake i Ukraina, hvor de foreløpig har valgt å bli værende.

– Vi brukte de første dagene etter at krigen brøt ut på å be og å følge med på nyhetene. Vi fikk også mange telefoner fra menighetsvenner rundt om i verden som ville støtte oss og be for oss. Vi merket at vi ikke var alene. Vi kjente oss styrket av Gud, og besluttet å bli i Ukraina og jobbe som før, siden den delen av landet vi bor i er relativt rolig og fredelig.

«Vi merket at vi ikke var alene»

– Fedir Balika

Siste gang Fedir og Maria var på BCCs sommerstevne i Norge var i 2018.  På grunn av covid-pandemien og deretter krigen i landet, har de ikke hatt mulighet til å komme hit de siste årene. Gleden var derfor ekstra stor over at de igjen kunne oppleve stevnet på Brunstad i sommer:

– Vi hadde en fin reise uten noen spesielle opplevelser.  Hjertene våre var fylt av takknemlighet over å kunne komme hit og møte mange av våre kjære venner igjen. Her merket vi en kraftig troens og kjærlighets ånd som styrket oss. Det var også veldig rørende å se alle de brennende ivrige ungdommene som vil tjene Gud. 

– Jeg fikk tro på at det ikke har noe å si hvilket land man kommer fra og hvordan situasjonen er; om det er krig eller om det er stabilt. Det som er viktig er å overgi livet sitt til Gud, og å være våken og be. Jeg vil også takke alle som har omsorg for oss i Ukraina, som ber for oss og støtter oss. Jeg vil fortsette å jobbe med meg selv, og vil alltid bære takknemlighet med meg i hjertet.

– Jeg har møtt så masse godhet, nå er det min tur til å være med og bidra

Viktoria Kuzmenko (23) er en annen av de rundt 90 ukrainere som deltar på sommerstevnene i BCC denne sommeren. Da krigen brøt ut var hun på besøk i Finland, men reiste til Norge en måned etter. Der ble hun raskt en del av menigheten i Oslo Follo.

– Det var veldig heftig da krigen brøt ut. Jeg husker nesten ingenting av måneden før jeg reiste til Norge. Det var så mye uvisshet, og jeg reiste også alene. Hvis jeg ikke hadde hatt det håpet eller troen jeg har, kan jeg ikke engang forestille meg hvordan jeg skulle hatt det.

Viktoria blir blank i øynene, før hun fortsetter:

– Jeg har møtt så mye godhet, og jeg er veldig takknemlig for de menneskene som har hjulpet meg etter jeg kom til Norge. Jeg har fått så ekstremt mye det siste månedene, både påfyll i mitt eget trosliv, og samtidig mye praktisk hjelp. Jeg er virkelig blitt tatt inn i varmen og fått oppleve masse forskjellige aktiviteter og et yrende liv i lokalmenigheten Oslo Follo. Jeg har også fått meg nye venner.

– Nå har jeg bestemt meg for å være med å gi tilbake der jeg kan.  Jeg tror nemlig på bibelverset at det er bedre å gi enn å få.

Viktoria har fullført tolkeutdannelse i Ukraina, og har allerede jobbet noe med oversetting siden hun kom til Norge. Under stevnet har hun bidratt som frivillig med å dele ut mat, og har også hjulpet til i produksjonen av TV-sendingene fra sommerstevnet.

«Jeg tror på bibelverset om at det er bedre å gi enn å få»

– Viktoria Kuzmenko

Noe hun trekker frem som et høydepunkt under sommerstevnet, har vært å se andre ukrainere igjen:

– Det har vært veldig fint å se de andre ukrainske ungdommene igjen her på stevnet i Norge. Det er en annerledes ungdomsflokk nå enn den det var før krigen, det er akkurat som om alle har vokst mye de siste månedene. 

Da Viktoria kom til Norge i mars fikk hun raskt mulighet til å starte på BCCs internasjonale ungdomsprogram ved hovedkontoret i Moss. Hun ser nå frem til det neste året i Norge – med nye venner og opplevelser, bibelundervisning og ikke minst jobben i Moss, hvor hun allerede er blitt kjent med flere.