Nylig ble professoren intervjuet i den kristne avisen Dagen, og uttalte at foreldrenes oppgave er blitt større når det gjelder å formidle den kristne troen. Kringlebotn Sødal utdyper:
– Jeg kom på uttrykket «trosvaner». Det sier noe viktig om hvordan mange utvikler tro – ved å gjøre noe regelmessig. «Vanekristendom» var lenge et negativt begrep i vekkelseskretser der det ble forstått som sløv og uforpliktende kristen tilslutning. Men vaner kan også bygge tro og gjøre den slitesterk. Sang, faste og frie bønner, fortelling og hverdagslig «trossnakk» inngår i det jeg kaller trosvaner.
For å forklare nærmere hva hun legger i «trosvaner», viser hun til at mange jøder er gode på nettopp dette:
– De har faste bønner i løpet av dagen og faste velsignelser for små og store hendelser, konkrete ting gjør det åndelige dagligdags og livsnært. Mesusaen er et godt eksempel. Dette er en liten boks med to skriftsteder inni, og den festes på dørkarmene. Det ene skriftstedet handler om både barn og dagligdagse trosvaner: «Du skal gjenta dem (Guds ord og bud) for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp» (5 Mos 6,7).
– Ta barns tro på alvor
Til kristne menigheter, som har ønske om å formidle en sunn og trygg tro i arbeidet med barn, har Kringlebotn Sødal konkrete råd:
– Ta barns tro på alvor. Med det mener jeg å tilpasse trosformidlingen etter barns modenhet. Jo yngre barna er, jo viktigere er det å formidle et trygt gudsbilde – at Gud er god og vil menneskene det aller beste. Så er det også andre sider ved Gud, men alt trenger ikke formidles like tidlig. Hvis det fundamentale om Guds kjærlighet ikke kommer på plass først, kan barn lett få tanker om Gud som en skremmende «sjefskontrollør» mer enn som en frelser.
Hun understreker at gjennomgående har kristne menigheter vært med å gi barn og unge en trygg og meningsfull oppvekst, og nevner konkret:
– Tilbudet kristne menigheter har er forebyggende for eksempel i form av negative erfaringer med rus, ensomhet og følelsen av å ikke være verd noe.
Ta barns tro på alvor. Med det mener jeg å tilpasse trosformidlingen etter barns modenhet. Jo yngre barna er, jo viktigere er det å formidle et trygt gudsbilde – at Gud er god og vil menneskene det aller beste.
Hun trekker også fram at barn som vokser opp i kristne miljøer trenger en god balanse mellom menighetsliv og hverdagen ellers, der de kan trenge støtte fra både foreldre og menighet til å fungere i et sekulært samfunn. Det skal vi komme tilbake til.
62-åringen holder et forrykende tempo
For å bli litt mer kjent med denne aktive dama, som sykler til jobben på Universitet i Agder i allslags vær, spør vi om hun kan fortelle noe om hvem hun er. Vi får en allsidig beskrivelse:
– Det jeg gjør, sier litt om hvem jeg er: Jeg elsker å være ute og jeg liker å være sammen med familie og venner, ikke minst med barn, barnebarn og søsken. Jeg trener, og går fast i en bibelgruppe, en litteraturgruppe og en venninnegruppe. Så er jeg med i menighetsrådet og et arbeid for voksne i Oddernes menighet i Kristiansand. Jeg sitter i styret for Fjellhaug Internasjonale Høgskole, og jeg holder ofte foredrag om religiøse temaer for ulike organisasjoner og menigheter.
Dette tempoet hadde i grunn vært nok til å ta pusten fra de fleste, men hun stopper ikke her:
– Som professor har jeg varierte og interessante arbeidsoppgaver innenfor undervisning, forskning, veiledning og administrasjon. Ikke minst har jobben gitt med mulighet til å møte mennesker med forskjellig tro, både i Norge og rundt om i verden. Det er jeg takknemlig for.
I andre del av intervjuet
Men hva tenker Kringlebotn Sødal om det å vokse opp som en trosminoritet i et sekulært samfunn? Hva sier forskningen om barn og kristendom? Og kan menneskerettighetene være truet når det kommer til tros- og ytringsfrihet? Dette skal vi forsøke å finne svar på i neste del av intervjuet.
