Gode trosvaner og sunne fellesskap som kan forebygge negative opplevelser var noen av temaene i første del av intervjuet. Når Kringlebotn Sødal uttaler seg, så ligger det tyngde bak. Hun har blant annet forsket på kristendom som kulturfaktor og livssynsspørsmål i skole og barnehage. Hun har også skrevet flere bøker om det å undervise om tro og livssyn.
Er kristendom egentlig godt eller dårlig for barn?
Til spørsmålet om det finnes forskning som sier noe om kristendom er godt for barn, forklarer Kringlebotn Sødal:
– En ateist som Richard Dawkins regner gudstro som en vrangforestilling som særlig barnehjernene er sårbare for å få. Han og mange med ham har fortellinger om at religion ikke er bra for barn. Likevel har jeg til gode å se empirisk forskning som dokumenterer at religion er skadelig for barn generelt, tvert om. Ifølge en stor amerikansk studie (2007) hadde barn med religiøst aktive foreldre for eksempel bedre sosiale ferdigheter, større læringsevne og bedre selvkontroll enn barn med sekulær bakgrunn.
Det at barn flest vokser opp i en sekularisert kultur i dagens samfunn mener hun også menighetene må ta inn over seg.
– De fleste barn vokser opp i en sekularisert kultur der man sjeldent møter mennesker som aktivt lever ut tro i et fellesskap. Alle som vokser opp i en familie som utøver tro, er en livssynsmessig minoritet enten de kommer fra muslimske hjem eller fra familier i Den norske kirke, pinsebevegelsen eller BCC. Det kan være ganske slitsomt, sier hun og legger til:
– Voksne og menighetene gir varierende grad av hjelp til å takle det å være i mindretall utenfor menigheten. Menigheter og hjem må nå fylle et kunnskapsrom som skolen før delvis tok seg av. Skolen sørger ikke lenger for at folk flest blir kristent informerte med rimelig god greie på hva kristendom handler om.
Kringlebotn Sødal viser til at nettet er en viktig læringsarena for mange barn og unge, og at der finnes det mye som heller kan skape forvirring og fordommer enn kunnskap om hva tro og kristenliv er. Hun spør derfor retorisk:
– Når sekulære medieaktører fokuserer mest på sensasjon, skandaler og triste fortellinger på individnivå, og det som kanskje deles mest ikke er det mest representative eller faglig solide – hva kan hjem og menighet gjøre i møte med dette?
Trosopplæring og aktiviteter
Flere ganger har Kringlebotn Sødal tatt til orde for at mange kan lære noe av BCC når det gjelder arbeid for barn og ungdom. Vi spør hva hun legger i det, og hun fremhever at et kristent miljø betyr mye.
– Dere har brukt store ressurser på barn og unge, og det er en styrke. Dere har satset på varierte aktiviteter der trosopplæring inngår som en naturlig del. Stevnene og møter på tvers av geografi er en unik sosialiseringsarena. Jeg tror ungdom i BCC gjennomgående har langt større internasjonale nettverk enn andre norske tenåringer.
I det hele tilbyr BCC mye av det mange barn og unge i dag savner: Et miljø der de blir sett og får oppgaver som gir mestringsfølelse og selvtillit, og der de møter gode mennesker som bryr seg om dem.
Men hva med samfunnets ansvar opp mot både menneskerettigheter og den norske trossamfunnsloven. Kan myndighetenes ønske om kontroll komme i konflikt med foreldrenes rett til å oppdra barn i den tro og de verdier de selv har?
– Temaet barn og religionsfrihet er vanskelig. Barn er ikke religiøst myndige i Norge før de er 15 år, men jussen legger opp til at barn bør høres og gradvis få mer selvbestemmelse i religiøse spørsmål før dette. Samtidig har foreldrenes rett til å bestemme over barnas oppdragelse på livssynsfeltet tradisjonelt stått sterkt i Norge.
Hvordan veie ulike hensyn når en skal overholde lover og menneskerettigheter?
Så nevner professoren noe som etter hvert har blitt ganske omstridt i det norske samfunnet, nemlig ulike temaer som kommer inn, og diverse læremidler som brukes, i barnehager og skoler.
– Jeg mener likevel noe nytt er kommet til de siste årene. Ett eksempel er temaet «rosa kompetanse» som på forskjellige måter er inne i barnehager og skoler. Her mener noen foreldre – og ikke bare teologisk konservative kristne foreldre – at oppdragerretten deres blir satt til side gjennom den formidlingen som skjer i noen barnehager og skoler, og gjennom de læremidlene som blir brukt.
Et annet eksempel Kringlebotn Sødal nevner er trossamfunnsloven fra 2020. Hun peker på paragraf 6, der det ble innført flere kriterier for å nekte eller avkorte trossamfunnsstøtten, at det dreier seg om kriterier med stort tolkningsrom:
– Kan det å forkynne tydelig om fortapelse for eksempel oppfattes som å «fremsette trusler»? Eller er det å nekte medlemskap eller ekskludere på basis av trosgrunnlag, en krenkelse av andres «frihet»? Og hva betyr det egentlig å «krenke barns rettigheter»?
Kringlebotn Sødal forklarer at det springende punktet blir om tradisjonell kristendomsutøvelse kan rammes av trossamfunnslovens bestemmelser. Hun sier at knapt noen trossamfunn vil si at de driver med noe som rammes av dette, men at det selvsagt for utenforstående og de som har hatt negative erfaringer, kan fortone seg annerledes. Hun understreker at dette er et krevende felt:
– Det blir spennende å se utviklingen her. Vil staten bruke økonomiske midler mot religiøse minoriteter som på noen punkter har en lære og etiske standpunkt som storsamfunnet og majoriteten ikke liker? I så fall er toleransen blitt selektiv og religionsfriheten uthulet.
En annen ting som blir spennende framover er hvordan Norge etterlever de europeiske menneskerettighetene når det gjelder både tros- og ytringsfrihet, men også når det kommer til ulovlig diskriminering av barn og foreldres rettigheter til å utøve sin tro. Norge har fått en god del domfellelser i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) allerede. Vi spør Kringlebotn Sødal om dette er et felt hvor menneskerettighetene kan bli truet.
– Menneskerettighetene må også avveies i forhold til hverandre og i forhold til annen lovgivning. Religionsfriheten er ikke absolutt selv om den er en menneskerett. Ett eksempel: Enkelte mener religionen deres pålegger dem å omskjære jenter. Det er likevel straffbart i Norge.
Hun nevner en konkret sak der Norge tapte:
– Den historisk mest kjente norske saken om religion i EMD handler om religionsundervisning i form av det obligatoriske KRL-faget fra 1997 og koblingen dette faget hadde til skolens daværende formålsparagraf. Staten tapte med knapp margin i dommerpanelet, og lover og læreplan måtte justeres.
– Staten kan tape nok en gang
Professoren påpeker også at globalt er religionsfriheten definitivt blitt mindre de siste årene, og at kristne rammes hardt.
– Den mest aktuelle religionsfrihetssaken handler om at Jehovas vitner nå er fratatt registrering som offentlig trossamfunn og dermed også har mistet statstilskudd og vigselsrett. Havner denne saken etter hvert i EMD, kan det godt hende at staten taper nok en gang, sier Kringlebotn Sødal, og understreker:
– Diskriminering og forfølgelser på religiøst grunnlag har økt. Kristne rammes mest sammenlagt. Omkring hver åttende kristen opplever nå diskriminering eller forfølgelse rundt om i verden.
