Uttalelsen kom fra Jonathan van der Lindens offentlig oppnevnte advokat John Peters i forbindelse med et forberedende rettsmøte i Nederland i august 2016.
I rettsmøtet presenterte Peters krav om at Kåre J. Smith, Bernt Aksel Larsen og flere andre BCC-medlemmer skulle høres som vitner i straffesaken mot hans klient Jonathan Van der Linden. Peters’ uttalelse ble behørig sitert av avisen Dagens Næringsliv, som slo opp saken under overskriften «Smiths Venner-topper må vitne».
De faktiske forholdene knyttet til bedrageriet av nesten fem millioner euro fra den ideelle nederlandske stiftelsen HMC, hadde Jonathan Van der Linden raskt innrømmet overfor politietterforskerne. De var så klare at det var urealistisk å bygge noe rettslig forsvar rundt å så tvil om disse. Faktum var at Jonathan Van der Linden hadde gjennomført en rekke store transaksjoner til konti disponert av ham selv og hans kjæreste. Pengene havnet på konti i Dubai, St. Vincent og Grenadinene, og Nederland.
For å gjennomføre transaksjonene hadde han utarbeidet falske lånedokumenter, forfalsket underskrifter og hadde i tillegg instruert regnskapsmedarbeidere i de berørte organisasjonene om at de ikke skulle snakke med andre om disse sakene. Han gav også instruksjoner om hvordan transaksjonene skulle bokføres slik at de skulle være vanskeligere å oppdage.
Jonathan Van der Linden hadde åpenbart håpet på at det skulle gå lang tid før hans bedrageri ble oppdaget.
Trussel gjorde at bedrageriet ble avdekket raskt
Sannsynligvis hadde han håpet på å skjule sitt bedrageri helt til årsregnskapene skulle revideres. Dette ville gitt ham nesten et år på å forberede seg.
I politiavhør uttalte han at når transaksjonene ble oppdaget regnet han med at omdømmetrusselen gjorde at HMC gikk i forhandlinger uten å anmelde ham, og at han som resultat skulle få beholde i hvert fall deler av pengene han hadde tatt. I februar 2016 etablerte Van der Linden også nettstedet BCC-leaks.
I avskjedsbrevene han sendte da han forlot HMC og de andre organisasjonene han jobbet for, gjorde han det klart at det ville være best for alle parter om han fikk være i fred. Han tok så sterkt i når det gjaldt beskyldninger og påstander om hva som angivelig foregikk i virksomheten, at de fleste mottakerne skjønte at hans avskjed var begrunnet i noe mer enn bare det at han hadde funnet en ny kjæreste.
De organisasjonene Jonathan Van der Linden hadde hatt verv i bestemte seg derfor for å møtes for å gjennomgå regnskaper, kontoutskrifter og annen dokumentasjon. Når man kunne sammenholde dokumentasjon fra de forskjellige organisasjonene, så tok det bare et par dager før det var klart at her handlet det om et stort bedrageri.
Jonathan Van der Lindens behov for å få omdømmetrusselen klart fram førte altså til at bedrageriet ble oppdaget kun få dager etter at han sendte avskjedsbrevet. Etter et par uker var transaksjonene kartlagt og dokumentert, og anmeldelse ble sendt til politiet. Faktisk var bedrageriet så grundig dokumentert at påtalemyndighetens egen etterforskning la svært lite til. Det aller meste var allerede avdekket, beskrevet og dokumentert.
Bevisene som nå i dag utgjør den viktigste delen av grunnlaget for dommen på 2,5 år i fengsel, ble altså allerede for seks år siden servert påtalemyndigheten «på et sølvfat».
Bedrageridømte måtte finne alternativ strategi og la opp til informasjonskrig
For Jonathan Van der Lindens advokater var det i 2016 en svært vanskelig, for ikke å si umulig, oppgave å forsøke å så tvil om hva som faktisk hadde skjedd. I det forberedende rettsmøtet i august 2016 ble det altså klart hvilken strategi de i stedet hadde valgt. Det ble en informasjonskrig om narrativet. Nå skulle Van der Linden framstilles som en varsler, som modig satte søkelyset på «kjeltringstreker, skatteunndragelse og manipulasjon» i det miljøet han hadde forlatt. Hans historie ble at han etter mange år i dette systemet, der han var blitt indoktrinert at «brødrene hadde alltid rett», hadde fått redusert evne til å skille mellom rett og galt. Han hadde opptrådt som en marionett som i realiteten var styrt av andre. Nå hadde han endelig sett lyset, og hadde bestemt seg for å varsle omverden om det som foregikk.
Hullene i Jonathan Van der Lindens historie var åpenbart både store og mange. Realiteten var at han allerede i 2011 hadde begynt å bedra organisasjonene han arbeidet for. I begynnelsen gjorde han dette ved å sende regningen for samme reise til to eller tre ulike organisasjoner, og dermed få refundert dobbelt eller tredobbelt så mye kostnader som han hadde krav på.
Etter hvert viklet han seg inn i et miljø der han selv ble presset for penger både av prostituerte og av bakmenn i prostitusjonsmiljøet. Det førte til at han brukte flere millioner kroner på beskyttelse mot disse miljøene, en kostnad som han på falske premisser klarte å få belastet i en av organisasjonene han arbeidet for. Det er lite i Van der Lindens reelle historie som minner om en naiv person som lot seg styre eller lede av andre, eller som ikke var klar over hva han drev med.
Mangel på kildekritikk gjorde at Van der Linden fikk styre narrativet
Desto mer sjokkerende er det derfor at store og toneangivende medier som Dagens Næringsliv, NRC Handelsblad og NRK Brennpunkt helt ukritisk kastet seg over Van der Lindens narrativ – og dermed perfekt fylte rollen som advokatene Verbruggen og Peters hadde tildelt media i deres forsvarsstrategi.
Mediene dekket seg bak en påstand om at Jonathan Van der Linden var bare én av flere kilder, og at de hadde fått tilgang til 200.000 e-poster fra politiets beslag som beviste Van der Lindens påstander.
Problemet var at dette var også en løgn.
De 200.000 e-postene kom ikke fra politiets beslag. De kom fra en harddisk som Van der Linden selv hadde gitt fra seg. Og det i et format der det var helt umulig for media å kontrollere om noe av innholdet var blitt manipulert. Mediene hadde kun Van der Lindens ord for at dette var det samme som politiets beslag.
Men minst like viktig var det at e-postene ikke hadde noen verdi uten at Jonathan Van der Linden selv selekterte, forklarte og gav dem en betydning og sammenheng. BCC har senere fått tilgang til omfattende dokumentasjon som viser at journalistene på egen hånd fikk svært lite ut av disse e-postene.
De øvrige kildene som media brukte var personer som hadde sin informasjon fra Van der Linden, så i realiteten var altså han deres eneste kilde, som hadde full kontroll på narrativet.
Artikkelen fortsetter under bildene.
Mediene stilte godt forberedt i rettssalen
De massive medieoppslagene i Dagens Næringsliv og NRC Handelsblad sent på høsten 2016 passet perfekt inn i forsvarsstrategien til Jonathan Van der Linden. Forholdet til journalistene ble tett.
Neste skritt var vitneavhørene av Bernt Aksel Larsen og Kåre J. Smith. For de som var til stede under vitneavhørene var det helt åpenbart at de ikke hadde noen relevans i forhold til å kaste lys over Van der Lindens straffesak. I stedet ble det endeløs «fisking» i Smith og Larsens forretningsvirksomhet og forsøk på å få disse til å si noe som kunne være kompromitterende for dem selv. Vitneavhørene skjedde på grunnlag av dokumenter fra Van der Lindens e-postboks, ikke bare selektert av ham selv men også oversatt til nederlandsk av ham selv. Dokumentene fikk journalistene i flere tilfeller oversendt på forhånd slik at de kunne følge med underveis i rettssalen.
Utrolig nok viste det seg etter hvert at Jonathan Van der Linden hadde skrevet nederlandsk tekst rett inn i selve e-postene, og hadde altså hatt full adgang til å redigere dem slik han ønsket. I tillegg var oversettelsene ved flere tilfeller feil, og ved et tilfelle ble en setning gitt stikk motsatt mening på nederlandsk sammenlignet med den originale norske teksten, på grunn av at Van der Linden hadde utelatt et «ikke». Disse dokumentene dannet altså grunnlaget for vitneavhørene av Smith, Larsen og en rekke andre vitner.
Da vitneavhøret av Bernt Aksel Larsen i januar 2017 endte med at han fikk status som «mistenkt», var foranledningen nærmest absurd. Larsen fikk beskjed om at hans forklaring kunne tolkes slik at han hadde «medvirket til dokumentforfalskning». Men – som alle som hadde tilgang på sakens dokumenter kunne se – Larsen hadde ikke vært involvert i utarbeidelsen av dokumentet som påtalemyndigheten la til grunn for mistanken, og hadde heller ikke signert det. Dokumentet hadde heller ikke noen relevans for straffesaken mot Van der Linden, det handlet om en transaksjon som aldri ble sluttført og dokumentet hadde derfor heller aldri trådt i kraft.
Det som skjedde i rettssalen var imidlertid at Van der Lindens advokater leste opp utdrag fra en e-postkjede der Larsen kommenterte et helt annet dokument, som han faktisk hadde hatt befatning med. Men da advokatene presenterte disse utdragene, la de det fram som om e-postkjeden handlet om det førstnevnte dokumentet, som Larsen altså aldri hadde hatt noe med. Det interessante er at deres urene trav ikke hadde blitt oppdaget hvis ikke Larsens advokat hadde krevd at de riktige dokumentene skulle legges ved rettsboken. Når dette etter gjentatte purringer ble gjort, kom altså spillet for en dag, og den nederlandske påtalemyndigheten bekreftet også senere skriftlig overfor Larsen at han ikke lenger var mistenkt.
Dagens Næringsliv lukket øynene for skittent spill
Det er bemerkelsesverdig at Dagens Næringsliv, som var til stede i rettssalen, allerede i lang tid hadde hatt tilgang til alle e-postene som ble lagt fram. Det kan vanskelig tenkes at de ikke hentet fram disse dokumentene imens de satt i rettssalen, og det er enda mer vanskelig å tenke seg at de ikke forsto hvilket spill som foregikk foran øynene på dem. Hadde avisen vært interessert i å drive saklig journalistikk, ville de i deres artikkel fra vitnehøringen satt søkelys på det som skjedde i rettssalen. Det gjorde de imidlertid ikke.
«Smiths Venner-topp mistenkt», var overskriften avisen brukte i artikkelen. Nok en scoring for Jonathan Van der Linden.
Hvor tett samarbeidet mellom Dagens Næringsliv og Jonathan Van der Linden faktisk var, kom til syne neste gang Bernt Aksel Larsen var inne for å fortsette vitneavhøret, i mars 2017. Også denne gangen hadde avisens journalister hatt tett dialog med Jonathan Van der Linden i forkant, og fikk til og med oversendt spørsmålene som Larsen skulle stilles.
Da DN-journalist Line Dugstad på et tidspunkt mente at den norske dommeren ikke hadde forstått innholdet i et innspill fra Jonathan Van der Lindens advokater «riktig», skrev hun umiddelbart dette til han i en e-post, og han varslet straks sine advokater inne i rettssalen. Dette resulterte i at Van der Lindens advokat Aldo Verbruggen tok opp saken på nytt. Men den norske dommeren hadde forstått hva dette handlet om, og hadde sannsynligvis gjennomskuet nederlendernes spill, så han sto fast på sin beslutning.
DN-journalist Line Dugstad hadde nå altså tatt en aktiv rolle på Jonathan Van der Lindens side. Journalisten Dugstad var ikke observatør som refererte hva som foregikk, hun var blitt en reell medhjelper på Van der Lindens side og påvirket i Van der Lindens favør det som skjedde inne i rettssalen.
Oscar Floor bisto Van der Linden under avhør
Line Dugstad var ikke den eneste som bisto Jonathan Van der Linden under vitneavhørene i retten. Nederlenderen Oscar Floor var til stede under flere av avhørene. Han rapporterte fortløpende til Van der Linden slik at sistnevnte kunne gi input til advokatene underveis.
Oscar Floor var også involvert i forberedelse av spørsmål til vitneavhørene, samtidig som han på sitt BCC-kritiske nettsted forsøkte å framstå som en «nøytral tredjepartsobservatør».
Bildet av BCC-leder «på rømmen» passet perfekt
Bildet som Jonathan Van der Linden, gjennom Oscar Floor og andre medhjelpere, forsøkte å etablere var at Larsen og Smith ikke ville stille opp til flere vitneavhør, og at de var «på rømmen» fra rettssystemet. Etter hvert ble dette også en historie som forplantet seg til media, og som NRK Brennpunkt-journalistene baserte seg på.
Journalist Harald Eraker brukte dette som innfallsvinkel i sin dialog med Van der Linden. «Vi finner det spesielt interessant at Kåre Smith nå i flere år har dukket unna forsøkene fra nederlandsk påtalemyndighet for å avhøres i forbindelse med BCCs rettssak mot deg. Er det noe han forsøker å skjule?», skrev han.
Harald Erakers formulering blottlegger en skrikende mangel på innsikt i saken, hvilket ikke er unnskyldelig tatt i betraktning av at dette skal være blant eliten innenfor undersøkende journalistikk. For det første hadde ikke BCC noen rettssak mot Van der Linden. For det andre viser den offentlige dialogen mellom Kåre J. Smith og nederlandsk rettssystem at Smith hele tiden hadde vært villig til å stille opp til vitneavhør. Han tilbød seg å stille i Norge høsten 2017, men da passet det ikke for de nederlandske myndighetene. Deretter tilbød han seg å stille opp tidlig i 2018, men norske myndigheter avslo da å gjennomføre avhør fordi Smith på dette tidspunktet hadde flyttet til USA for å være nærmere sin datter som bodde der.
Deretter gikk det mer enn et år før Smith hørte fra myndighetene igjen. Straks han ble kontaktet av dem i USA, bekreftet han sin villighet til å stille opp, kun under noen forutsetninger om at hans helsesituasjon og personlige sikkerhet ble ivaretatt. Jonathan van der Lindens advokater visste selvfølgelig godt om denne dialogen, men siden det var langt mer formålstjenlig å spre en historie om at Smith var «på rømmen», var det altså dette som ble bildet i offentligheten. Og NRK Brennpunkt så altså ingen grunn til å stille kritiske spørsmål til Jonathan Van der Lindens framstilling. På samme måte som Dagens Næringsliv, ble statskanalen viktige medspillere i å få spredt Jonathan Van der Lindens narrativ. Samtidig ble Brennpunkt-teamet brukt som et «ris bak speilet» i forsøkene på å inngå forlik.
Da NRK Brennpunkt stilte opp i New Haven, USA i forbindelse med vitneavhørene av Kåre J. Smith i november 2019, var de grundig forberedt av Jonathan Van der Linden. Sammen med Ben van Wijhe, Oscar Floor og flere andre, hadde han arbeidet intensivt med å forberede spørsmål. BCC har dokumentasjon som viser at disse forventet at Aldo Verbruggen skulle klare å få Smith erklært som mistenkt, og at NRK-journalistene da var perfekt posisjonert til å slå dette stort opp.
Som kjent gikk det ikke akkurat slik. I stedet ble Brennpunkt-teamets USA-reise en real bomtur som kostet norske skattebetalere store beløp. Men den tette kontakten mellom NRK og Jonathan Van der Linden fortsatte. På tross av forsikringer fra nederlandske myndigheter om at vitneavhørene var konfidensielle, fikk NRK Brennpunkt tilgang til de offisielle referatene straks de ble sendt til Van der Lindens advokater. Ironisk nok fikk Kåre J. Smith selv ikke tilgang til disse. Dette skapte den absurde situasjonen at han noe senere fikk spørsmål fra Brennpunkt-journalistene med utgangspunkt i konfidensielle rettsreferater fra hans egen vitneforklaring som han selv ikke hadde tilgang til.
Hvor ble det av Stortingsmeldingen?
«Jeg jobber i NRK Brennpunkt sammen med et par kollegaer på en dokumentarserie som etter planen skal gå neste år. Bakgrunnen er Stortingsmeldingen om tro og livssyn som ble lagt fram før sommeren. Her synes vi spesielt temaer i skjæringspunktet mellom trosfrihet som en menneskerett og norske lover og regler er spennende og viktig.»
Harald Eraker og Inger Sunde
Slik lød journalistene Harald Eraker og Inger Sundes introduksjon til Brennpunkt-teamets dokumentar da de første gang henvendte seg til oss i BCC. I BCC var vi svært interessert i arbeidet med Stortingsmeldingen som journalistene refererte til. I innledningen til meldingen kan vi nemlig lese:
«…et samfunn hvor religion og livssyn begrenses, vil bli mindre inkluderende og mangfoldig. Det er derfor viktig å sikre en helhetlig og aktivt støttende tros- og livssynspolitikk som anerkjenner menneskers tro og livssyn i et livssynsåpent samfunn.»
Det at NRK Brennpunkt ved Sunde og Eraker ønsket å se nærmere på dette var i utgangspunktet både prisverdig og interessant. Realiteten var imidlertid at samtidig som de kommuniserte med oss om dette, var Eraker i dialog med Van der Linden, og da var som kjent både tonen og vinklingen en helt annen.
Da Brennpunkt-programmet gikk på lufta i november 2020 var det lite som minnet om at Eraker og Sunde hadde ofret en eneste kalori på Stortingsmeldingen og viktigheten av å «anerkjenne menneskers tro og livssyn i et livssynsåpent samfunn».
I stedet gjorde landets mektigste mediehus et sterkt forsøk på å begrense, latterliggjøre og hetse våre mange tusen medlemmer som ser på vårt trossamfunn som en viktig del av sitt liv.
Medienes alternative historie går fri
Halvannet år er gått siden Brennpunkt-programmet gikk på lufta.
Jonathan Van der Linden er dømt både i sivilsaken og straffesaken mot ham. Hans handlinger og motivasjon er blitt tydelig beskrevet av dommerne. Realiteten som framkommer i domsavgjørelsene er dramatisk annerledes enn det narrativet som NRK Brennpunkt, Dagens Næringsliv, NRC Handelsblad og Tønsbergs Blad har spredt.
BCC ble gjenstand for mye latterliggjøring i pressen da vi for to år siden gikk ut med informasjon om at profesjonelle paramilitære miljø med erfaring fra informasjonskrig var blitt engasjert for å hjelpe med å forme et narrativ om BCC, som passet inn i Jonathan Van der Linden, Ben Van Wijhe og Oscar Floors interesser.
Skal vi legge dagens artikkel fra NRK til grunn, er statskanalen heller ikke innstilt på å ta selvkritikk. Der fastholdes fortsatt Van der Lindens falske narrativ. Vi kan ikke si annet enn at dette er trist, da dette opprettholder den polariserende og fordomsfulle holdningen til BCC, som NRK Brennpunkt kanskje mer enn noen har bidratt med i det norske samfunnet.
I dag foreligger det rettsavgjørelser fra to nederlandske domstoler som forteller en tydelig historie. Rapporter og konklusjoner fra tre års gransking fra Økokrim forteller sin like tydelige historie. Foruten å fortelle hva som er fakta, viser denne historien også godt hvordan rettssystemet og offentlige organer kan misbrukes til å belaste uskyldige mennesker dersom man har opinionsdannerne i pressen med seg på laget.
Dessverre har det så å si ikke vært interesse for denne historien fra medienes side. Den gikk nemlig helt på tvers av deres etablerte narrativ.
Eller hvorfor ikke si det som det er – deres «shaped reality»?
