Hyllest til ungdommen


Istedenfor å bli med i hylekoret over festene de gikk glipp av, har ungdom tidlig i 20-årene tatt grep og gjort noe for andre. En innsats som har stor samfunnsnyttig verdi.


Tekst: Berit H. Nilsen / Foto: Anette Sandersen

Denne teksten sto på trykk i Vårt Land fredag 19. mars. 

Dystre nyheter ruller forbi mens vi fortsatt sitter i hvert vårt hjem, bak hver vår skjerm. Det som berører meg aller mest er å høre om barn og ungdommer som sliter. Mange forteller at de opplever lav motivasjon, dårligere livskvalitet og ensomhet.

Det er vanskelig å forutse eller planlegge for kriser. I pågående pandemi har myndighetene forsøkt å skåne de unge fra alt for strenge tiltak, og skal ha kudos for det. Men når heftige motbakker kommer, og til og med myndigheter kommer til kort, kan frivillige med god organisering og handlekraft være verdifulle bidragsytere av uvurderlig samfunnsnyttig verdi.

Jeg ble imponert over å lese om sanitetskvinnene i Aftenposten nylig. Allerede før andre verdenskrig var et faktum, så tidlig som 1. september 1939, var kvinnene i beredskap. Dagen etter var lokallag landet rundt mobilisert til produksjon av utstyr det kunne bli bruk for i en krigssituasjon. Kvinnene i sanitetsforeningen hadde god organisering, de hadde hjerte for landet sitt, og de hadde handlekraft.

«Vanskeligheter er til for å overvindes. Se fremover og ikke ta alt for mange sorger på forskudd», var Fredrikke Marie Qvams valgspråk. Hun var grunnlegger av Norske Kvinners Sanitetsforening, og hadde et sterkt sosialt engasjement. Fru Qvams valgspråk ble tatt inn i protokollen til Hamar Sanitetsforening i 1940, som en trøst og et motto for arbeidet sanitetskvinnene gjorde under krigen.

I 2020 krevde koronapandemien at det planlagte arbeidet for mange tusen ungdommer måtte skrinlegges. Da ble #whateverittakes det nye slagordet for ungdomsklubben i menigheten vår. På rekordtid mobiliserte unge og voksne mentorer i menigheter over hele landet, ja over hele verden, for å lage alternative aktiviteter og arrangementer de yngste ungdommene kunne glede seg til, selv mens verden stengte ned.

I stedet for avlyst, så ble ungdomscampene re-etablert, i et helt nytt format. Tusenvis av tenåringer møttes online og opplevde et program med innhold og aktiviteter som kunne ta pusten fra oss i foreldregenerasjonen. Den gode organiseringen, de ivrige ungdommene og de omsorgsfulle mentorene har nå lagt bak seg et år med ungdomsarbeid som knapt nok står tilbake for et «ordinært» år.

LES OGSÅ: En annerledes påskehelg

Når det i perioder har vært hjemmeskole, karantene, forbud mot å krysse kommunegrenser og nærmest besøksforbud, så har ungdomsklubben vært der. Det er nå den har satset mer enn noen gang. Det er laget filmer, temakvelder og materiale for å skape samling rundt det kristne budskapet. Mentorer har laget konkurranser, humor og fellesskap – enten online, eller i små grupper, så langt det har vært mulig.

Istedenfor å bli med i hylekoret over festene de gikk glipp av, har ungdom tidlig i 20-årene tatt grep og gjort noe for andre. De har ikke lagt seg ned på sofaen, men tatt initiativ til å være kreative på helt nye måter, og utvist en nestekjærlighet en blir både rørt og imponert over.

LES OGSÅ: Slik foregår menighetslivet under pandemien

“Ungdommene har ikke lagt seg ned på sofaen, men tatt initiativ til å være kreative på helt nye måter, og utvist en nestekjærlighet en blir både rørt og imponert over.” – Berit H. Nilsen

Det er lett å kreve, kritisere og fortelle hva en kan gjøre annerledes i krisetider. Men sanitetskvinnene sto opp og tok grep da det gjaldt for dem. Og selv om det ikke først og fremst er ullvotter og sengetøy norske ungdommer trenger i dag, så kan sanitetskvinnene være en inspirasjon for oss alle når det gjelder å yte uegennyttig innsats for andre i samfunnet.

Til alle de frivillige i kirker og ungdomsklubber, som har brukt tid og krefter for å drive ungdomsarbeid gjennom denne krisen; dere har vært der når det virkelig gjaldt. Dere gjør en innsats som har stor samfunnsnyttig verdi. Hva dette betyr for de mange tusen unge som opplever omsorg i ungdomsklubbene, kan vanskelig måles i kroner og øre. Ved å tilby tilhørighet og noe å se fram til, har dere bidratt til å forebygge ensomhet og øke livskvaliteten for mange i en krevende hverdag.

“Til alle de frivillige i kirker og ungdomsklubber, som har brukt tid og krefter for å drive ungdomsarbeid gjennom denne krisen; dere har vært der når det virkelig gjaldt. Dere gjør en innsats som har stor samfunnsnyttig verdi.” – Berit H. Nilsen

LES OGSÅ: Kreative mentorer i en annerledes tid

Del :
Relaterte artikler