Når 9.000 mennesker fra alle verdensdeler samles til BCCs påskearrangement i Norge, medfører det over 60 visumsøknader fra tilreisende deltakere utenfor Europa. Og de er noen som engasjerer seg litt ekstra for at alle de inviterte skal få innreisevisum og mulighet til å delta.

---

Tekst: Johanne Reiersrud – Foto: BCC

Vi møter Jane Courage (64) på kontoret hennes en kald, men solfylt vinterdag. Her er hun på jobb for Brunstad Bibelskole, hvor hun arbeider i administrasjonen. I tillegg er hun sterkt involvert i prosessene med visumsøknader, et arbeid hun har vært engasjert med i mer enn 10 år.

BCC har i mange tiår arrangert internasjonale konferanser, og hun forteller at konferansegjester fra mange land utenfor EØS må søke om visum til Norge før de kan komme hit.

BCC inviterer mange deltakere hvert år

Derfor har BCC for lenge siden sendt ut invitasjonene til påskekonferansen som holdes på Oslofjord Convention Center neste uke. Invitasjonene er blant annet gått ut til personer i India, Sri Lanka, Kina og Russland, samt et knippe afrikanske land.

I tillegg er flere ungdommer fra de samme stedene invitert til Påskecamp for ungdom, som starter starter denne helgen og varer nesten frem til påskekonferansen neste uke.

Misjonsmidler hjelper deltakere fra land med svak kjøpekraft

I BCCs misjonsbudsjett er det avsatt midler som er med å dekke oppholdet i Norge, så også mennesker fra land med svak kjøpekraft får mulighet til å være tilstede på arrangementene. På påskecampen kommer det blant annet seks ungdommer fra India.

Jane forteller at så lenge hun ikke hører noe, så er det positivt. – Når det blir problemer med visumsøknader, så får jeg gjerne melding om det. Og da hjelper jeg til så godt jeg kan, og informerer myndighetene som behandler sakene om arrangementet det søkes om visum for.

Flere av gjestene på våre konferanser kommer fra land med svak økonomi, derfor må norske myndigheter sikre seg mot illegal innvandring, forteller hun. – Det er derfor vi bare inviterer medlemmer som har deltatt fast på våre samlinger over en viss tid. For at vi skal kunne anbefale innreisevisum må vi kjenne personene godt, for å kunne gå god for dem overfor visummyndighetene.

På jobb: kollega Kjersti forteller at Jane er kjent for å være en som sprer glede og får ting til å skje. Foto: BCC

Reisen som holdt på å bli spolert

Likevel hender det enkelte ganger at det oppstår vanskeligheter. I fjor ble først 12 indiske deltakere nektet innreise til BCCs kvinnekonferanse i mars. Men Jane ga seg ikke i første sving.

– Vi satte i gang en ganske intensiv innsats for å få behandlet søknadene på nytt, forteller hun. – Vi opplevde da at vi fikk en god dialog med den norske ambassaden i New Dehli, og skaffet dem den dokumentasjon de etterspurte.

I siste liten fikk alle bortsett fra én, innreisevisum. Grunnen til avslaget var nok at hun, i motsetning til de andre, var ugift og ikke hadde eiendom eller jobb i India. Derfor turte ikke ambassaden å innvilge visum på det tidspunktet, og hun mistet dermed alt hun hadde spart til reisen. Det var utrolig synd, for hun hadde jobbet for dette lenge, forteller Jane.

Jobber forebyggende med informasjon til myndighetene

Etter episoden i mars 2017 bestemte Jane seg for å gjøre noe for at lignende tilfeller ikke skal skje igjen. Hun tok opp igjen kontakten med den norske ambassaden, og fikk avtalt et møte noen måneder senere, og reiste til India.

– Det ble et veldig positivt møte, der vi fikk presentert oss og fortalt om vår internasjonale virksomhet og konferansene våre. Samtidig fikk vi gitt dem dokumentasjon som de kan bruke i behandling av fremtidige saker.

En selfie må til når man besøker ambassaden i New Dehli. Her Jane sammen med Daniel Falcao og Colin Oliver, representanter fra lokalmenighetene i India. Foto: privat

Traff liten norsk menighet som 23-åring

Jane er opprinnelig er britisk. Det følger en mild autoritet og en slags rasjonell effektivitet med henne, og hun er målrettet i det hun foretar seg, forteller de som kjenner henne. Samtidig har hun et lunt smil vesen og en vennlighet man legger merke til.

Store deler av sitt voksenliv har hun vært engasjert for at mennesker fra hele verden skal få komme og høre det samme kristne budskapet som hun selv hørte som 23- åring. Da bodde hun i England sammen med mannen Andrew, og de hadde møtt en liten menighet med norsk opphav, hvor budskapet hadde gjort stort inntrykk på dem begge.

Søkte mot opprinnelsen

– Vi følte ganske raskt behovet for å reise til Norge for å høre forkynnelsen her, hvor opprinnelsen til menigheten er, forteller hun. Etter hvert endte ekteparet opp med å bosette seg permanent i Norge, men har også bodd og reist i flere andre land i perioder. Blant annet bodde de tre år i Tyrkia på 1980-tallet, for å hjelpe til i en menighet som var ganske nyetablert den gang.

–  Jeg har alltid interessert meg veldig for mennesker, og husker dem jeg møter, forteller Jane. Vi har hatt mulighet til å reise mye i mange år, og har vært så heldige at vi har fått venner over hele verden.

Gjennom sitt arbeid er Jane med å tilrettelegge så mange andre får høre det samme budskapet som hun selv har blitt lykkelig ved. Foto: BCC

Helt fra tiden i Tyrkia har Jane og Andrew brent for at de som kommer til menigheten i andre land, også skal få oppleve BCCs internasjonale konferanser i Norge. – For meg er det utrolig meningsfylt, det at mennesker fra hele kloden samles her og tar del i den samme, klare forkynnelsen. Det er her vi har vårt samlingssted, og det er her evangeliet forkynnes klarest og nærmest det som var fra begynnelsen, mener hun.

«For meg er det utrolig meningsfylt, det at mennesker fra hele kloden samles her og tar del i den samme, klare forkynnelsen»

Har ikke opplevd at visumet misbrukes

Dersom BCC har hatt mistanke om at et invitert medlem har hatt andre interesser enn å delta på våre konferanser og deretter reise tilbake til sitt hjemland, stanses prosessen med å skaffe vedkommende besøksvisum raskt. Men Jane forteller at dette heldigvis bare har blitt nødvendig én gang.

– Det har faktisk aldri skjedd, i de mer enn 50 årene siden BCC begynte å invitere deltakere fra land som krever visumsøknad, at de ikke har reist hjem til sine hjemland etter en konferanse. Denne historikken gjør at det er enklere å få visum til våre konferanser, selv fra land som vanligvis ikke får innreise til Norge.

Vil at andre skal få oppleve det samme fellesskapet og forkynnelsen

Jane finner stor motivasjon til arbeidet i det hun og mannen selv har opplevd i årene som har gått siden de fant menigheten.

– Vi vil så gjerne at de vi møter skal få komme og se menigheten her, slik vi har sett og opplevd den selv. Særlig de siste 20 årene så har det vært en fantastisk utvikling i dette fellesskapet.

I fjor var vi på reise i både India og Sør-Afrika. Det er sånn at du har lyst til å si «kom og se!» til de vi møter, fortsetter hun engasjert. – At jeg kan hjelpe til med visumsøknader som muliggjør reisen hit, er egentlig et privilegium.

Selv om Jane og mannen i flere år nesten har levd som et slags omreisende misjonærpar, kjenner hun ikke seg selv igjen i akkurat den beskrivelsen. – Jeg ser ikke på meg selv som en misjonær, men mer som en tilrettelegger, smiler hun.

Venner av Jane kan fortelle om en som oppmuntrer, gleder og knytter kontakter overalt hvor hun kommer. I tillegg muliggjør hun viktige reiser for mange mennesker.